25. jul. 2014

Hår og sånn




Som  nevnt i forrige blogginnlegg, har Celine omsider oppdaget at de naturlige krøllene hennes ikke er en skjebne verre enn døden... Det har tatt lang tid. 24 år for å være eksakt. Og dessverre, så er det nok mye min feil.

Jeg har nemlig ikke vært verdens beste eksempel når det gjelder å 'embrace my curls'. Det er relativt sannsynlig at dersom glattetenger hadde eksistert da jeg var yngre, så hadde jeg gått rundt med kleopatrasveisen jeg alltid drømte om. Blankt, glatt, RYDDIG hår var ønskedrømmen.

Katie Holmes Drømmebob

Istedet hadde jeg en diger mopp på hodet - en diger, brusete, uregjerlig og lite samarbeidsvillig manke - syntes jeg selv. Og det hersker liten tvil om at latskapen min nok har reddet meg fra mange timer med føner og rundbørste og antipermanent. (Det finnes faktisk!)


Noe sånt, ja. 
På samme måte som livet leves i faser (ungdom, ung voksen, småbarnsmor, 'empty nester'...), så lever håret også sine faser. Hår har visstnok en 7 års syklus - og dette stemmer ganske bra med min egen erfaring.

Fra jeg var baby til jeg var ca. 7 år, så var håret mitt relativt ukrøllete. Fra 7 til 14 hadde jeg en del fall. Men fra 14 til ca. 21 hadde jeg rett og slett krøller. Nesten korketrekkerkrøller. Krøllene fortsatte hele neste syklus også, og jeg tok både permanent (?) og klippet pannelugg. Note to self: Don't. Da jeg var 29 klippet jeg meg kort.  Jeg levde i en eller annen villfarelse om at man ikke kunne ha langt hår etter fylte tredve. Det var dessuten mer praktisk. Men fint var det ikke.  Jeg leste et sitat nylig: 'I have made many mistakes in my life. Most of them haircuts.' Amen.

Da jeg omsider lot det vokse ut igjen, var håret blitt litt sånn midt i mellom. Krøllete når det var nyvasket, ellers bare voluminøst og brusete med noe fall. Og selvfølgelig måtte jeg jo ende opp med å bo på Vestlandet, med høy luftfuktighet og mye vind. Bring on the Frizz!

Selfie med sinnarynke, i Thailand. 

Nå bruker jeg så mye produkter i det at jeg er litt usikker på hvordan håret mitt er 'naturlig' - men jeg har inntrykk av at det er blitt noe tynnere med årene, litt mindre uregjerlig og at krøllene som er der trenger litt hjelp dersom de skal gjøre noe av seg.

Jeg har èn søster. Og hun har selvfølgelig det blanke, glatte, tunge, nydelige håret jeg alltid har ønsket meg. Og hun har selvsagt alltid ønsket seg krøller. Sånn er det jo.

Min søster med nydelig, langt, blankt hår. Og broren min, som har enda mer krøller enn meg.
Afro nesten, hvis han lar det vokse litt. 

JB hadde krøller i tenårene, så barna våre er arvelig belastet. To av guttene sørger for å holde håret superkort, så ikke krøllene synes.

Med Benjamin. Korte krøller.
Minstemann har det noe lenger, og det er tykt og blankt og har ganske mye fall.


(Siden jeg skrev utkastet til dette blogginnlegget har Jonah faktisk klippet det ganske kort.
På sidene. Men langt på toppen. )

Celine har i mange år glattet sitt lange krøllete hår, eller hatt det i en stor korketrekkerkrøll i hestehale, men er altså nå i ferd med å slippe det fri. 'Release the Cracken!' - som hun sier. Jeg synes selvsagt at hun er nydelig med både naturlige krøller og glatt hår - men er tilbøyelig til å være enig med henne i at krøller kler personligheten hennes bedre. ;-)

Simen og Celine, med henholdsvis veeeldig kort hår og glattet hår. 

Jeg har et ambivalent forhold til mine krøller. Jeg liker det glatt, men jeg er altså for lat til å gidde å style det. Og JB liker meg best med krøller. Han synes jeg ligner på heksa i Donald med glatt hår.(Takk for den..!)


Magica von Tryll - tvillingen min når jeg glatter håret.


 ...Han har visst rett. ...
Jeg har etterhvert innsett at jeg egentlig har vært heldig som kan komme ut av dusjen, ta i litt skum eller serum og så ikke tenke mer på det...

Heldigvis har det vært en fantastisk utvikling på hårpleiefronten. Da jeg var 14 var hårskum helt nytt og revolusjonerende. De av dere som husker 80-tallet kan selvsagt ikke glemme Studio Line reklamene... Men det var også det eneste som fantes av hjelpemidler mot 'frizz'. Nå er det jo en helt annen verden!

Krølleproduktfavorittene for øyeblikket er Aussie sin Dual Personality serumMaroccan Oil Treatment og Silky Sexy Hair Frizz Eliminator. Jeg blander dem som regel før jeg tar det i håndkletørret hår. Maroccan Oil Curly Hair Cream var en skuffelse.. Den lukter litt for sterkt etter min smak, og håret blir litt for klissete og stivt. I årevis var jeg svoren tilhenger av Kerastase sin Oleo Curl Creme. Men jeg trodde den var gått ut av produksjon, siden jeg ikke fikk tak i den i Norge lenger. Jeg ble kjempeglad da jeg så at den er å få tak i likevel!

Etterhvert har jeg forstått at hår og hvordan det fungerer med forskjellige produkter er ganske individuelt. Når jeg ser noen med særdeles fine krøller (dvs. definerte, myke, blanke...), så spør jeg ofte hva krølleinnehaveren bruker, og som regel så er det nettopp en blanding av forskjellige produkter.

Så da prøver og feiler man da! :-D






31. mai 2014

Lørdagsliste

Det har vært en litt merkelig uke. Onsdag ble jeg omsider operert for prolapsen min.(Min - jeg snakker om den som den var en god , gammel venn.... Jeg er glad for å bli kvitt den, forstå meg rett - men det blir uvant å slippe å forholde seg til den lenger!) Det var også en ny og uvant erfaring å være pasient. Full narkose og greier. Min fortsatt ganske begrensede erfaring med norsk helsevesen har lært meg følgende.
1) Ting tar tid. 2) Menneskene som jobber i helsevesenet er skjønne. 3) Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge, og ikke behøver å tenke på kostnadene rundt innleggelse og behandling. 4) Jeg har det egentlig
veldig bra.


Utsikt fra rommet mitt på sykehuset.

før onsdag gikk jeg bare og ventet. Og etterpå har jeg forsøkt å bare venne meg til at det vil ta litt tid før jeg er skikkelig på bena igjen, og dermed har jeg tilbragt litt tid på nettet.

Til tider er jeg en ganske ivrig bloggleser. Særlig når jeg oppdager nye. I det siste har jeg lagt merke til at en del av mine yndlingsbloggere har en del faste innslag. Lenkelister, eller ukens garderobevalg, eller Fredags FAQ f.eks. Nå har jeg aldri klart å blogge ofte nok til å kunne ha faste ukentlige eller månedlige 'poster', men jeg vurderer å innføre noen.

Så her kommer min aller første Lørdagsliste! Bare litt sånn random ting jeg har lyst å dele denne uken. Enjoy!


1. Designmom.com.Yndlingsbloggen min for øyeblikket:  En herlig blanding av livsstilsblogg, mammablogg, interiørblogg, matblogg og alt mulig annet blogg - med vakre bilder og alltid, alltid interessante temaer.

2. Mamma, Når skal du dø?  Jeg kjenner ikke Ida personlig, men hun er gift med lillebroren til en kjær venninne av meg, så jeg føler jeg kjenner henne litt likevel. Dette var sterk lesning, men jeg lar meg stadig imponere over menneskers evne til å finne glede og mening med tilværelsen uansett utfordringer.

3. Curlyemporium - Min datter har omsider innsett at hennes naturlige krøller ikke er fienden. Det gjelder bare å ha de rette produktene for hånden for å kunne temme dem. Denne nettbutikken kommer til å  være hendig for henne fremover. Og for meg! Og jeg planlegger et eget hårinnlegg - snart!


Celine - embracing her curls.
4Alle Gode Ting - er en matblogg jeg nylig har oppdaget. Bildene er nydelige, Christine skriver godt, og jeg får alltid lyst å prøve oppskriftene hennes. Det er nemlig ingen selvfølge. Normalt reagerer jeg nemlig slik på matblogger:






Revenge of the Bridesmaids - Hvis du vil se noe fullstendig hjernedødt, forutsigbart og ganske fornøyelig, sånn som jeg ville igår kveld.

Sånn.



26. apr. 2014

Fødsler og sånn

Jeg kom nylig over et fascinerende blogginnlegg hos Designmom, om fødselsfotografering.

For å være ærlig visste jeg ikke engang at det fantes noe slikt som profesjonelle fødselsfotografer.
Selv i disse overdokumenterte tider, så har jeg vel alltid tenkt at akkurat fødselen er vel kanskje den siste helt private sfære. Jeg har til og med nikket anerkjennende og hoderystende når jeg har lest om jordmødre som inderlig ber om at kameraer og mobiltelefoner legges vekk under og rett etter fødselen. 

Men det som slo meg da jeg leste og så på noen av disse bildene, var at nettopp fordi man hadde en profesjonell fotograf der - så kunne mamma og pappa og fødselshjelpere konsentrere seg om fødselen, og la fotografen fange øyeblikket. Kanskje ikke så helt tåpelig likevel?

Nå begynner det jo å bli noen år siden jeg fikk mine barn, og mens jeg leste om disse fødselsfotografene og så eksempler på fødsels - og nyfødtbilder, så begynte jeg å lure på om jeg engang hadde bilder fra alle fødslene.

Jeg hastet ned i stuen til albumhylla, og oppdaget at joda,  jeg hadde da noen. Men de er for å være helt ærlig, ikke så mye å skryte av, og er spredt over flere album. Så nå tenkte jeg at jeg ville samle noen av dem på et sted. Her.



Jeg har forresten alltid ment og tenkt at nyfødtbilder er absolutt mest interessante for den aller nærmeste familie - så hvorfor i all verden legge dem ut på bloggen min?

De siste dagene har jeg nemlig gjort meg noen tanker om dette med bilder og nettetikett og nettvett, etter at jeg ubetenksomt la ut et bilde av et takkekort jeg hadde fått fra en av brødrene mine på facebook (og instagram), og pent, men bestemt ble bedt om å fjerne det igjen. (Hvilket jeg selvsagt gjorde på flekken.)


Deres bryllup var deres historie å dele, ikke min. Og jeg burde selvfølgelig spurt om lov først.

Nå er de aller fleste bildene jeg legger ut bilder av landskap og hobbyprosjekter og mine egne barn. 
Men for å være helt ærlig, så har jeg igrunnen ikke tenkt så mye over at jeg kanskje burde spørre dem om lov først... (Barna altså, ikke landskapene og hobbyprosjektene...) Jeg har full forståelse og respekt for de som ikke ønsker å eksponere barna sine på nettet - men jeg har vel vært litt naiv og tenkt at så lenge de anonymiseres litt, og det ikke er bilder man ville blitt flau av eller som kunne misbrukes på noe vis - så var det greit. Men kanskje det ikke er det likevel?

Så jeg gjorde et kjapt sveip på instakontoen min og fjernet noen bilder av nieser og nevøer og venners barn som jeg har lagt ut tidligere.

Og likevel skal jeg nå legge ut de første bildene som ble tatt av alle mine fire.Og spørre om lov etterpå. He, he.

Celine kom hele 15 dager over tiden. Jeg skulle settes igang mandag 23. oktober dersom hun ikke hadde kommet selv enda, men om morgenen den 20. oktober gikk vannet. Jeg ringte mamma, fødselseksperten min som hadde født 8 barn - og spurte hva jeg nå skulle gjøre - og hun svarte leende  'Oi - det har jeg aldri opplevd, så jeg vet ikke!' Takk for den... Hodet hadde fortsatt ikke festet seg, men jeg visste ikke at jeg dermed ikke burde bevege så mye på meg pga. fare for fremfall av navlestrengen (visstnok) - så vi tuslet ut i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg hadde ingen veer, men siden jeg var gått såpass langt over tiden, og vannet jo var gått, ble jeg lagt inn og så måtte vi bare vente. Men det skjedde lite. Etter noen timer ble det besluttet at fødselen skulle settes igang, og jeg fikk såkalt 'drypp'. Men det skjedde fortsatt ikke så mye. Ved vaktskifte på ettermiddagen spurte jeg jordmoren som gikk av vakt hvor lenge det ville ta, og hun kikket på meg og sa 'Tja - et par dager kanskje?' Ny jordmor på vakt, og jeg spør henne:'Kommer det virkelig til å ta to dager til??? ' Hun kikket på journalen min og på meg, vred dryppet opp på maks og sa 'Neida, denne ungen skal ut før jeg går hjem ikveld.' Og det gjorde hun. 21:59.




Vi visste ikke kjønnet på forhånd. Jeg ønsket meg inderlig en jente, men hadde overbevist meg selv om at det var en gutt og var mentalt innstilt på det. Da JB utbrøt. 'Det er en jente!' turde jeg nesten ikke tro ham. Hun var selvfølgelig helt perfekt, og har vært det siden. ;-)




Yndlingsbildet mitt av henne da hun var nyfødt er tatt etter ca. 10 dager. Så ikke helt nyfødt lenger egentlig.


Simen kom nøyaktig et år og ti dager senere. Termindatoen hans var litt usikker, siden vi ikke hadde noen menstruasjonsdato å forholde oss til da jeg ble gravid med ham. Jeg var faktisk halvveis i svangerskapet da jeg kom til legen og mistenkte at jeg var gravid. Legen flirte og sa: 'Så du tror du er gravid? Det tror jeg også!'. Ikke helt planlagt altså, men veldig velkommen. Selv om svangerskapet på en måte ble veldig kort, siden jeg jo ikke visste om det før jeg var i uke 19... Fødselen gikk fort denne gangen. Faktisk satt jeg på undersøkelsesrommet og spurte jordmor om fødselen egentlig var igang enda... Hun kikket på meg og svarte - 'Nja - jeg vil vel si at du skal vri deg litt mer rundt og ha det noe mer ubehagelig før vi kan si at fødselen er i gang ja - men la oss se hvor stor åpning du har først. ' Da hun oppdaget at jeg hadde 8 cm, fikk hun det travelt med å få meg inn i
fødestuen...Jeg vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tok, men jeg vet at jeg bare hadde et par pressrier, og så var den lille prinsen hos oss.


Vi visste ikke kjønnet denne gangen heller - han lå litt krøkkete til på ultralyden, så det var umulig å se. Det var helt greit. Han var lysere enn storesøster, og helt aldeles skjønn. Vi syntes han lignet litt på en liten indianerbaby, med litt sånn haukenese, og kalte ham 'flyvende ullteppe'.


Han var en litt mer krevende baby enn Celine, men Celine hadde nok vært usedvanlig enkel - så egentlig var han nok heller en mer normal baby. Men siden jeg bare hadde Celine å sammenligne ham med, så var det ikke før jeg fikk Benjamin og Jonah at jeg forsto det...

Jeg brukte nok litt lenger tid på å 'bonde' med ham. Kanskje fordi han ikke var helt planlagt, kanskje fordi det var utrolig slitsomt å ha en ettåring og en nyfødt samtidig? Men han spiste godt, han sov godt og etterhvert ble han og storesøster uadskillelige. Og av alle mine fire er han helt klart den som har meg aller mest tvunnet rundt lillefingeren sin. Og han vet det.


Passende med inkalue på en liten indianerbaby, n'est-ce pas?


Med to små så tett, var jeg mer enn klar for en god pause. Og siden både Celine og Simen var høstbarn født i oktober, så bestemte jeg meg for at nestemann skulle være et vårbarn. Hyperfertil som jeg er, fikk jeg viljen min. Benjamin ble født 12. mars. Fire og et halvt år etter Simen.

Han hadde det heller ikke travelt. Og kom ca. 10 dager etter termin. Men hele denne fødselsopplevelsen var fantastisk. Jeg var blitt fulgt opp av jordmor under dette svangerskapet istedet for bare fastlegen, og hadde fått så utrolig god kontakt med henne. Hun var egentlig tilknyttet gynekologen jeg gikk til og jobbet bare enkelte vakter på fødeavdelingen, men jeg var utrolig heldig, og hun var på vakt den dagen jeg skulle føde. Jeg hadde dessuten øvd på pusteøvelser og var i det hele tatt bedre forberedt både mentalt og fysisk enn på de to foregående fødslene. Selv om jeg opplevde denne fødselen som den beste, så var den likevel den mest dramatiske. Benjamin hadde navlestrengen surret rundt halsen to ganger, i tilleg til rundt armen. Han ble litt stresset under fødselen, og et lite øyeblikk ble det vurdert keisersnitt. Men vi slapp det, og selv om han var veeeldig blå da han kom ut, så viste det seg at navlestrengen hans hadde vært både uvanlig lang og uvanlig elastisk - så det gikk bra.



Heller ikke denne gangen visste vi kjønnet. Denne gangen fordi vi ikke ville vite på forhånd. Vi hadde en av hver fra før, og det spilte virkelig ingen rolle hva vi fikk. Vi syntes Benjamin så ut som en liten gammel mann fra første stund, og etterhvert kalte vi ham bare professoren. Han var en skikkelig drømmebaby.


(Jeg har utviklet en teori om nr. 3 babyer - den får jeg komme tilbake til. Søskenrekkefølgeteorier er verd et et helt eget blogginnlegg!!! )

Jeg syntes likevel at å gå fra to til tre barn var mye tøffere enn å gå fra en til to eller tre til fire. Jeg brukte lenger tid på å finne gode rutiner og rytme i hverdagen. Når man har to, så er det liksom et barn pr. forelder. Med tre mangler man plutselig hender...


Jeg trodde alltid at jeg kom til å få fem barn. Men det ble ikke slik. Siden Celine og Simen hadde det så fint sammen, og jeg har flere søsken som er født med mindre enn to års mellomrom, så tenkte jeg at dersom vi skulle få fjerdemann, så kunne vi likegodt få ham fort. Maks 18 måneder etter Benjamin var planen. Og jeg fikk viljen min igjen. Jonah ble født nesten 15 måneder senere.



Under dette svangerskapet presterte jeg å spise på meg en mega soppinfeksjon, grunnet urhorvelige mengder marsipan. Jeg måtte ta en heftig pennicilinkur, som satte fordøyelsen min ut av spill i mange år etterpå... Mine usunne spisevaner (som jeg har blogget om her...) førte nok til at fjerdemann  var den største av mine fire, og den eneste over 4 kilo ved fødselen. En skikkelig plugg, som fikk navnet 'Poffen'. Han er født på selveste sankthansaften, og hvis jeg ikke tar feil, så var det den siste sankthansaften med skikkelig fint vær vi har hatt siden...


Jeg husker minst av denne fødselen, selv om det er den siste, og det er også den det er færrest bilder fra. Vi var flinkere med videokamera da han kom, så det er mere film av ham enn de andre, men færre bilder. vi visste ikke kjønnet nå heller. Han kom også ni eller ti dager over tiden. Jeg vet at jeg fikk lystgass. (Eneste gang). Jeg husker at etter-riene var fryktelige. Jonah hadde også navlestrengen rundt halsen, men 'bare' en gang. Og ganske kjapt etterpå skjønte jeg at jeg neppe kom til å få flere. Fire var perfekt. Og Jonah var så nydelig og kosete og søt og herlig at jeg umulig kunne forestille meg at det gikk an å få til noe bedre. Dessuten ble jeg mer og mer engstelig for hvert svangerskap. Med førstemann ramlet det meg ikke inn at noe kunne gå galt. Med fjerdemann nærmet jeg meg panikkangstnivå. Det hadde gått bra tre ganger - kunne det virkelig gå bra en gang til? Var ikke det å utfordre skjebnen?
Dermed ble det valp istedet, da eggstokkene mine begynte å rasle og jeg nærmet meg 40. :-)

Sånn. Like it or leave it. Mine fire fødsler komprimert og redigert og bevart digitalt for ettertiden.

Men tilbake til utgangspunktet: Ville du vurdert fødsselsfotograf?






9. apr. 2014

26 years and counting




Igår hadde vi 26 års bryllupsdag. Ingen stor feiring - JB har vært syk de siste dagene, og jobbet dessuten sent. Vi får ta det igjen til helgen, tenker jeg. Men jeg lagde da yndlingsmåltidet hans, og han kjøpte kokosboller til meg. It's all good...




Han fikk dessuten en 26 punkts liste som beskrev ekteskapet vårt - på en måte.

Her er den. Helt usensurert. ;-)

1 - Et ekteskap

2 - To personer

3 - Tre hjem (Sandaker, Friheim, Madla)

4 - Fire barn 

5 - Fem biler (Peugot, Mazda, Saab, Audi, Volkswagen) (firmabiler teller ikke!) 

6 - Ja takk. Bedre og bedre. 

7 - Syv år på Friheim

8 - Åtte kjæledyr: Pus, Trampe, Misja, Muffe, Buzz, Nemi  - og et par dverghamstere... 

9 - Ni utenlandsferier: London (flere ganger), Ungarn, USA (flere ganger)  Thailand, Malta, Danmark, Singapore, Japan, Sverige

10 - TI-lgivelse. Livsviktig ingrediens. Takk...

11 - Søsken tilsammen. (Henriksen og Bjerga)

12 - Tolv Gitarer (hvis man regner med banjoen?)

13 - Antall Lexuser du har solgt i år? 

14 - Fjorten år med The Real Neils! (It's all one song!)

15 - Nei - her kommer jeg virkelig ikke på noe. Antall påskeegg du kommer til å spise i år? :-)

16 - Antall barnebarn vi satser på å få? Fire på hver? 

17 - Sytten år på Madla

18 - Jonah fyller snart

19 - Benjamin har nettopp fylt

20 - Tyve forskjellige kall i kirken (grovt regnet...)

21 - Tjueen år siden kjøkkenet ble pusset opp  - hurra for påbegynt kjøkkenprosjekt!

22 - Tjueto år i Stavanger Aftenblad

23 - Simens alder

24 - Celines alder 

25 - Et sølvbryllup feiret ifjor

26 - Og ennå ikke lei. 

Glad i deg!



6. mar. 2014

Tanker rundt reservasjonsretten




8.mars nærmer seg og mammabloggeren over alle mammabloggere, Susanne Kaluza kan gledestrålende melde om rekordstor oppslutning om 8.mars toget og parolen 'Nei til reservasjonsretten'.



Really?


Vanligvis beundrer jeg Susanne og innspillene hennes. Men denne gangen får jeg litt bismak.


Jeg har stusset over omfanget av oppmerksomhet debatten rundt den foreslåtte reservasjonsretten har fått, og hvilken retning den har tatt.


Jeg er usikker på om alle de som nå har tenkt å gå i 8. mars tog under parolen egentlig vet hva reservasjonsretten handler om?


Ut fra kommentarer på facebook, debatter og intervjuer i media skulle man nemlig tro at det er snakk om å omtrent fjerne retten til selvbestemt abort, eller i det minste kraftig redusere kvinners rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At forslaget setter kvinnekampen tilbake til førkrigstiden og at det er fritt frem for strikkepinner og moraliserende mørkemenn.


Hallo! Det er jo ikke det!


Dette er en marginal utfordring som gjelder utrolig få leger, og utrolig få kvinner. Kvinner som ønsker abort ikke gå via fastlegen for å få det, det har de ikke måttet på mange år. Og få gjør det.


Den største forskjellen på dagens ordning og den foreslåtte reservasjonsretten, er at de legene som 'har alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død' og som derfor ønsker å reservere seg mot å henvise til abort,  vil måtte reservere seg åpenlyst og offisielt, ikke bare henvise videre til en annen lege.


'Ivar Halvorsen som er Legeforeningens talsmann i denne saken har sagt følgende:  Dette er et veldig lite problem i Norge og egentlig handler det om noe helt annet enn abortsak. Det handler mest om hvordan en håndterer en liten gruppe leger.


Han er overrasket over omfanget av diskusjonen om reservasjonsrett som angår så få leger. Ifølge Legeforeningen får hver norske fastlege gjennomsnittlig to henvendelser om abort i året.

– Nå er vi midt på Vestlandet der det tradisjonelt har vært flest leger som er mot abort, og det er så få at vi knapt nok vet om noen som vil reservere seg mot å søke om abort for sine pasienter, sier Halvorsen.

 Dette er et ikke-problem. Kvinnens rett til å søke om abort blir ivaretatt. Hvis en fastlege reserverer seg, er det helt kurant for legene å bytte seg imellom, eller kvinnen bruker sin rett til å henvende seg direkte til sykehuset, sier Halvorsen.

I Legeforeningen mener de dette er blitt en del av det politiske spillet og at saken ikke fortjener den oppmerksomheten den har fått.


 Det har blitt en prinsippdebatt der folk har gått på murene og kastet stein. Vi må akseptere at slik er det, men det henger ikke sammen mer hverdagen, slik jeg opplever det, sier Bråtveit.
Ingen sier at det ikke er en menneskerett å bli gynekolog hvis du reserverer deg. Men når noen veldig få fastleger har behov for å reservere seg, blir det brukt en retorikk mot dem, som at det ikke er en menneskerett å være fastlege. Det hører ingen steder hjemme. Debatten er ute av proporsjoner, sier fastlegen på Finnøy.

(fra et intervju med NRK Rogaland, 28.01.2014)


Hvis abortloven og måten den håndteres på i dag er moden for debatt (og det synes jeg faktisk den bør være), så burde debatten heller dreie seg om hvorvidt det virkelig er slik at det er kvinnen som bestemmer selv. Jeg kan ikke basere mitt synspunkt på tall, men jeg har et generelt inntrykk av at når en kvinne velger å ta abort, så har hun ofte blitt satt under betydelig press fra omverdenen. Ikke fra legen - men kjæresten, mannen, familie eller venninner. Eller avisartikler og nettoppslag som presenterer abort som det eneste fornuftige alternativet ved et uønsket svangerskap...


Mitt syn på abort? Jeg siterer Mor Teresa:




“It is a poverty to decide that a child must die so that you may live as you wish.”

"How do we persuade a woman not to have an abortion? As always, we must persuade her with love... And we remind ourselves that love means to be willing to give until it hurts...”  


Abort burde vært unødvendig i vår del av verden, med den tilgangen vi har på prevensjon, og gode velferdsordninger for de som velger å bære frem barn.  Det er trist og paradoksalt å tenke på at ca. 15.000 for det aller meste friske fostre fjernes hvert år her til lands, samtidig som tallene på ufrivillig barnløse og par som ønsker å adoptere bare øker.


Barn er en gave, ikke et hinder. Og vi må alle ta konsekvensene av våre handlinger, på godt og vondt.












3. jan. 2014

Så hvordan gikk shoppestoppen?

 
Tid for oppsummering og tilståelse.

I 2013 skulle jeg altså ha shoppestopp på klær og sko.

Det gikk ganske bra frem til Tokyoturen i april. Det var faktisk en lettelse å ikke måtte 'bare kikke' når jeg var innom kjøpesenteret.

Så bortsett fra noen vanvittige høye sorte ankelstøvletter som går til alt og som var på salg og som jeg bare måtte ha... - holdt jeg meg altså på matta frem til Tokyo.
                       Montesinos - Ankelboots - gull(Noe lignende disse, bare høyere hæl)

Der hadde jeg dispensasjon, men det var egentlig unødvendig - for det aller meste i Tokyo var alt for lite til meg...

Men litt ble det jo -

Zara Animal Print Twill Trousers in Animal (white) - Lyst
Disse buksene fra Zara



                                         Sko omtrent som disse


og en sjøgrønn overdel som er sinnsykt kul, og som passer til det meste, men som jeg ikke har bilde av...

Så var jeg egentlig ganske flink frem til høsten. Da fant jeg nemlig ut at jeg trengte en sort jobb-bukse, en litt skikkelig en. Den jeg hadde var en kjip kjedebutikkvariant som mistet fasongen etter en halv times bruk og var moden for søpla. Ikke Fretexverdig engang, faktisk. Og en 'ordentlig' hvit skjorte. Dessuten hadde Filippa K endelig åpnet butikk i Stavanger, og det var jo en passelig anledning til å sjekke ut hva de hadde. Så i slutten av september dro jeg innom med et mål for øyet. Nei, to mål: Sort bukse. Hvit skjorte.

Og endte opp med sort dressbukse.

Mexx Metropolitan - Bukser - sort

Og denne fantastisk fine silkeblusen. (Som er det dyreste enkeltplagget jeg noen gang har kjøpt.)


                                   

Så når jeg kom ut av butikken uten en hvit skjorte, så måtte jeg jo stikke innom et par andre butikker og se om jeg fant en - siden det jo var det jeg egentlig hadde planlagt, ikke sant?

Og det fant jeg jo selvfølgelig. I tillegg til en mørkeblå kåpe, et burgunderrødt skjørt, en burgunder bukse, et par høyhælte svarte sko, strømpebukser og to par undertøysett... Gulp.

Jeg tror jeg tenkte at jeg da var så godt i gang at jeg like gjerne bare kunne fortsette.

Johannes tok meg selvsagt på fersken da jeg var på vei inn i huset med alle posene, og himlet litt med øynene...

Når det er sagt, så har jeg brukt alle plaggene masse, og fikk mye for pengene - bortsett fra den blå blusen, som kostet sin vekt i gull. Eller der omkring.

I ukene etterpå klarte jeg å svi av enda litt mer - på en svart bluse fra Mexx, en hvit bluse til, og et par lave ankelstøvletter. (fordi høye hæler er fint, men ikke praktisk hver dag...) Og en treningstights. Og et brokadeskjørt. He, he.

Men nå er det stopp igjen. Tror jeg.

Uansett - jeg har  handlet mye mindre enn normalt, selv om jeg totalt sett nok har brukt like mye penger, om ikke mer. Men jeg er blitt mer kresen, og kjøper heller noen få kvalitetsplagg, enn mange kjipe. Og jeg har også klart å holde meg til 'en ting inn, en ting ut' regelen. Alle plaggene nevnt ovenfor har erstattet gamle plagg, og ikke kommet i tillegg til.

Så alt i alt synes jeg det var vellykket. Nemlig.










27. nov. 2013

Hvilken Disneyfigur er du?

Ok. Profilbildet mitt på facebook trenger tydeligvis en forklaring...

Da jeg så filmen 'To på Rømmen' for første gang, ble jeg litt satt ut. Jeg er vant til at slemme karakterer i filmer og tv-serier heter Joanna, (ref. f.eks. Goldie Hawn i yndlingsfilmen min 'Overboard') men jeg hadde aldri før opplevd at jeg lignet på den slemme stemoren. Og ikke bare fysisk...
 

Mother Gothel er selvfølgelig vakrere og har slankere midje enn meg (hun er tross alt en Disneyfigur...) , men ellers er hun skummelt lik. De mørke krøllene, haken, kinnbena, de grå øynene, det litt sinte blikket, forfengeligheten, besserwissertendensene, kontrollfriken...(Og burgunder er tilfeldigvis yndlingsfargen min.)

Men på et punkt er vi heldigvis ikke så like. Nå er ikke Celine's hår kilden til evig ungdom, men hadde det vært det, så ville jeg neppe tvunget henne til å bli boende hos meg for alltid uansett. :-)

Hvilken Disneyfigur er du?

English Translation

My new facebook profile picture obviously needs some explaining...

When I saw the film 'Tangled' for the first time, I was quite horrified. I'm used to the fact that evil characters are called Joanna (re. Goldie Hawn in my all time favorite film 'Overboard'), but I had never before found a Disney character, let alone villain, I really ressembled. And not just physically either...

Ok, so Mother Gothel is of course more beautiful and has a smaller waist (she is, after all a Disney character), but apart from that, she is scarily like me. The dark curls, the chin, the cheekbones, the angry grey eyes, the vanity, the 'mother knows best', the control freak... And of course; burgundy is my favorite color.

But there is one thing that is not the same. Celine's hair is not the fountain of youth, but even if it was, I wouldn't force her to stay with me forever. :-)

Which Disney character do you identify yourself with?













LinkWithin

Related Posts with Thumbnails