29. aug. 2014

Sikre tegn på at 19-åringen har flyttet ut


  • Innkjøpt mat forblir i kjøleskapet i mer enn 24 timer.
  • Nyvaskede håndklær ligger fortsatt på håndklehyllen flere dager etter at de er lagt der.
  • Nemi kikker bare såvidt opp når jeg kommer inn døren, og ser at det bare er meg og ikke 19-åringen. (Han ville nemlig fått en adskillig varmere velkomst.)
  • Ingen gitarspilling som nonstop bakgrunnslyd.
  • Ingen som spør om jeg vær så snill kan kjøre ham til jobb så han slipper å sykle i dress, bare denne ene gangen...
  • Ingen nattmatlaging med kompiser og musikk på full guffe. 
  • Mye mindre mengder svett treningstøy i skittentøykurven. 
  • Færre engasjerte samtaler rundt middagsbordet.
  • Færre netter der jeg ligger halvvåken og lurer på om han ikke snart kommer hjem.  
Savner det (litt).



Sure signs the 19 year old has moved out:
  • Purchased foodstuff remains in fridge for more than 24 hours. 
  • Clean towels stay put on towel shelf several days after they have  been placed there. 
  • Nemi barely looks up when I walk in, and she realizes it's just me, and not said 19 year old. 
  • No more non stop guitarplaying in the background.
  • Nobody asking me to drive him 'just this once'...
  • No more midnight snacks with friends and loud music. 
  • Less dirty laundry  - especially sweaty work out clothes. 
  • Fewer passionate discussions around the dinner table. 
  • Fewer nights half awake in bed, wondering when he will be coming home. 
I miss it (a little).


26. aug. 2014

Hagearbeid og sånn





Scroll to bottom for English version.

(Triggerwarning: Dette blir et ilandsprobleminnlegg. Jeg har hage. Jeg er heldig som har hage. Jeg vet det.)

Jeg giftet meg inn i en hagefamilie. Jeg burde sett faresignalene allerede første gangen jeg besøkte svigerforeldrene mine. Men kjærlighet gjør tydeligvis blind og sånn.



Min kjære svigermor har anlagt ikke bare èn prydhage, men to. Digre tid - og arbeidskrevende prydhager med mange staudebed. Og  vi har bodd i generasjonsbolig med dem i snart 18 år. Dermed har jeg fått nyte godt av hennes grønne fingre i mange, mange år.




For en byjente som meg, som har vokst opp i blokk,  med foreldre som ikke akkurat hadde hagearbeid og vedlikehold verken i fingrene eller på hjernen, så var det en sjokkartet opplevelse å oppdage akkurat hvor mye tid og innsats en 'fin' hage krevde. At det tok minst 10 år før jeg så forskjell på ugress og ikke-ugress hjalp heller ikke... (tilmitt forsvar, så er det mye fint ugress!)


Svigermor har prøvd å trøste meg med å si at da hennes barn var små, så brukte hun heller ikke så mye tid på hagen. Interessen og tidsbruken kom etterhvert, påstår hun. For henne er det både hobby og terapi, og hun elsker å renske opp og pusle  rundt i hagen, luke i bed, drepe snegler og vanne til alle døgnets tider. Og så lenge hun likte det så godt, og jeg likte det så lite, så var igrunnen arbeidsfordelingen grei. Takk Svigermor!


Men nå er hun fylt 85, og helsen hennes er ikke det den engang var, og energinivået likeså . Hun pusler fortsatt rundt i hagen, men ikke så mye som før. Og arbeidet må fortsatt gjøres. Hagen ligger der, enten jeg liker det eller ei. Interessen for hagearbeid har dessverre ikke dukket opp hos meg enda, selv om jeg ikke lenger kan skylde på små barn, når hagevegringen min gjør at jeg heller vil bruke tiden på å vaske vinduer eller stryke klær, eller rydde på kottet, eller ja -  igrunnen hva som helst  - bare jeg slipper å bevege meg ut i hagen.



Hagevegringen min er sannsynligvis årsaken til omtrent 80% av konfliktene vi har hatt i ekteskapet disse snart 27 årene vi har vært gift. JB arvet hageinteressen fra både sin mor og sin far, og selv om han nok er mer pliktdrevet enn kosedrevet som sin mor, så skjønner han virkelig ikke problemet.



Jeg har faktisk prøvd. Og jeg prøver enda. Noen timers intensiv luking i ny og ne, og plenklipping dann og vann, er ikke lenger en skjebne verre enn døden. Det kan faktisk være ganske trivelig å grave litt og feie litt og plukke stein og skrape mose fra belegningssteinene. Men selv om jeg synes jeg har vært riktig så flink, så er det liksom alltid 'too little, too late'. Og når jeg tror jeg egentlig er ferdig, så er det bare å begynne på nytt.


På hytta er det om mulig enda verre. Det som engang var et småbruk med naturtomt og sauedrift, er også omgjort til prydhage, med sirlig plen som må klippes, og mange bed som må lukes. Tidligere år har svigermor og svigerfar tilbragt store deler av sommerhalvåret der, med omvendt pendling. Hytta i uken, og byen i helgen. Og hva gjorde de på der ute? De jobbet i hagen... Svigermor kan glatt bruke opptil en uke på det ene store bedet foran hytta i skråningen opp mot parkeringsplassen. Hun napper et og et ugress vekk for hånd. Ikke no' spaing og riving her nei!



Men ikke nå lenger. Nå er det vi som må ta det, de få, korte helgene vi er der inne. I år var det  ekstra ille, siden vi ikke var der i ferien engang, bare et par helger i forkant , og en i etterkant. Jeg lukte og lukte, men følte at det ikke var mulig å se at noe var blitt gjort i det hele tatt. Og for hva? Vi får jo ikke nytt det engang!



Mangelen på grønne fingre begrenser seg dessverre ikke bare til hagen heller. Potteplanter og krukkeplanter både ute og inne lider på grunn av min manglende planteintuisjon. Jeg har hele tre potteplanter inne som har overlevd mot alle odds. Den ene heter 'ungkarens venn' visstnok - fordi den er så hardfør. De to andre er fredsliljer - og de overlever fordi de gir beskjed når de skal ha vann. De henger med hodet. Og så, når de omsider får vann, så våkner de til live igjen - helt mirakuløst! Jeg har ikke tall på alle husfredene (ja, jeg ser ironien...), orkideene, eføyene og blodsdråpene jeg har klart å ta knekken på. Jeg snakker med dem og synger for dem, og flytter på dem så de skal få mer lys, eller mindre lys. Og så overvanner jeg , eller så undervanner jeg. Og så kjøper jeg plantenæring som jeg glemmer å gi dem. Og så dør de. Uansett. 

Pus er ikke imponert

Jeg husker jeg leste en gang at man burde skaffe seg planter å øve seg på før man fikk barn. Hvis man klarte å holde liv i en plante, så ville man klare å holde liv i et barn. Himmel og hav. Hadde jeg gjort det, ville jeg aldri fått barn i det hele tatt!



På kontoret mitt på jobb står det en flott stor plante i en flott stor krukke. Omtrent en gang hver annen eller hver tredje uke kommer det en hyggelig dame og steller og vanner den. Jobben min har nemlig leaset planter, med innebygd pleie. Og begynner de å henge med hodet, byttes de bare ut.  Det må være løsningen. Før jeg får hjemmehjelp eller betaler for vindusvask, vil jeg outsource hagen og plantene. Så, hvordan få overtalt min bedre halvdel til å gå med på at det ville vært en fornuftig bruk av penger...?


(Trigger warning: Ok. So this is a first world problem blog post. I have a garden. I am privileged to have a garden . I know.)

I married into a family of gardeners. I should have seen the danger signs the first time I visited my parents in law. But love is blind and what not.

My beloved mother in law has created not just one beautiful garden, but two. Huge time and work intensive gardens with lots of flowerbeds. Having  shared a house with her for almost 18 years, I have quite literally  enjoyed the fruits of her labor for many, many years.

For a city girl like me, who grew up in apartments, with parents who were absolutely not especially garden or maintenance minded, it was quite a shock to my system to discover just how much time and effort it took to keep the garden presentable. That it took me about 10 years to even be able to tell the difference between weeds and non-weeds didn't make matters any better. (In all fairness, weeds can be very pretty!)

My mother in law has tried to comfort me by telling me that she didn't really take to gardening until the children were older. For her, gardening is both a hobby and therapy. She simply loves the digging and the pruning and snail killing and watering and weeding. And as long as she enjoyed it so much, letting her do it all was not much of a sacrifice. Thank you MIL!

However, she just turned 85, and her health is not what it was, and neither are her energy levels. She still potters around in the garden, but not as much as before. And the work still needs to be done. The garden is still there, whether I like it or not. A passion for gardening has not miraculously appeared as my children grew older. My garden anxiety has a tendency to make me want to iron, or wash windows, or clean out the storage room - basically anything that will keep me inside, and not outside in the garden.

My gardening repulsion has probably been the root cause of about 80% of the conflicts we have had had in our marriage. JB inherited the interest in,  and ability to,  garden from both of his parents, and although he is more duty driven than pleasure driven, he just doesn't get why I can't seem to embrace it. (Or at least just get it done!)

Believe me, I have tried. And I still do . A few hours of intensive weeding every now and then, or mowing the lawn sporadically is really not a fate worse than death. It can actually be quite pleasant to sweep a little, and water a little, and weed, and pick rocks and scrape the moss off the paving stones. But even when I feel I've been a super duper good girl, it always seems to be a little too little, a little too late. And when I feel I'm done, I can always just start over.

At our summer house, it's even worse. What used to be a small farm, with sheep that kept the grass down, and not much else (apart from the fruit trees) , has over the years also been turned into a decorative garden, with manicured lawns and lots of flowerbeds. Previously, my parents in law have spent most of the spring, summer and fall there. Doing what? Working in the garden. ... My MIL can easily spend a full week in one of the big flowerbeds, picking away weeds one by one by hand. No digging and raking there!

But not anymore! Now it is our responsibility, the few short weekends we are there. This year was particularly bad, since we didn't even spend our summer holiday there like we usually do. When we were there I weeded and weeded, but it didn't even seem to make a dent in the overgrowth. And for what, exactly? It's not like we get to sit back and enjoy it!

My gardening anxiety doesn't limit itself to the garden either. Potted plants both inside and out suffer from my total lack of green fingers. I own a total of three potted green plants that have survived against all odds. One of them is called 'Bachelors Friend' because it basically can survive a nuclear explosion. And the two others are 'fredsliljer' in Norwegian - and they tell you when they need water by drooping. Once you water them, they come back to life. Magic! I can't even count the number of orchids and ivies and other plants I have managed to kill off. I talk to them, I sing to them, I give them too much water, or too little water, I buy plant food to give them, and then I forget, and they die. Always.

I remember reading once that it was a good idea to buy a plant before having children. If you could keep the plant alive, you could keep a child alive too. Heavens! If I had taken that advice to heart I might never have had children at all!

In my office at work I have a huge plant in a huge pot. And every two or three weeks, a pleasant little lady comes in and takes care of it. You see, my workplace leases plants. If the plants look a little out of sorts, they simply come and replace them.   I'm beginning to think that might just be the solution for me. I would be willing to pay for that, and it certainly would come much higher up on my list than a cleaner or someone to wash the windows. Now; how to convince my better half that it would be a good way to spend money?


10. aug. 2014

Annerledessommeren - Del 1




(Scroll down for English version)

Sommeren 2014 ble annerledes. Annerledes enn tenkt. Annerledes enn før. Annerledes, men fin.

Vi er inne i en ny fase. Minstemann er 18. Vi er nesten 'empty nesters'. (Finnes det noe godt norsk ord for det forresten?)

Å si at vi snart sitter igjen med tomt rede er forresten en sannhet med modifikasjoner. 19 åringen skal riktignok til Oslo for å studere i høst, mens eldstemann som ikke har bodd hjemme på flere år, kommer hjem igjen - om enn midlertidig - og nesteldstemann som flyttet hjem midlertidig ifjor høst, ser ut til å bli litt lenger enn planlagt... Midlertidig er tydeligvis et svært relativt begrep... :-) Så når tre av fire faktisk fortsatt skal bo hjemme, så er det jo ikke halvtomt engang!

Det var en avsporing. - Tilbake til sommeren. Den opprinnelige planen var bilferie i Europa, med et sveip over til England med de to yngste. Bilferie er en ferieform vi i grunnen ikke har prøvd før. Men med tilgang til behagelig bil, og med tanke på at de to nevnte 'barna' ikke akkurat blir yngre - så tenkte vi at vi måtte  benytte sjansen mens de fortsatt var innstilt på å feriere med oss gamlingene.

Etter frisørbesøk. (Yay!)
Når det kom til stykket, viste det seg at de ikke var så veldig innstilt på ferie med oss likevel. Nesten tre uker i bil med mor og far var faktisk ikke aktuelt i det hele tatt... Dessuten hadde de begge lyst til, og behov for, å jobbe en del i sommer. Som de kjipe foreldrene vi er, lar vi dem nemlig pent betale bl.a. for førerkortet selv. Og det er som kjent ikke helt gratis. Ris til egen bak, eller noe sånt.

Dermed foreslo jeg en kompromissløsning. En uke i London med mor og far, og så 12 dager bilferie for oss gamlingene 'nedover i Europa'. Det viste seg å være en vinner.


Etter en helg med Charming Henriksen Madness i slutten av Juni , så satte vi oss på flyet i retning London.
Det var første gang vi prøvde oss på Ryanair, siden vi befant oss i nærheten av Torp allerede. Det gikk i grunnen bedre enn fryktet. Superlydig som jeg er, hadde jeg målt og veid både bagasje og håndbagasje, og utelukket alle de hendige små trillekoffertene og bagene vi hadde i huset fordi de var for tykke eller høye eller tunge, i forhold til de tillatte målene oppgitt på nettsidene. Til slutt hadde vi hver vår lille ryggsekk med, og en medium stor koffert med en bag inni til å ta unna det jeg forventet ville komme av shopping. Stor var overraskelsen når ingen sjekket håndbagasjen i det hele tatt, og vi observerte mange med trillekofferter og annen håndbagasje som helt klart var for store eller tunge. Ja, ja. Det er aldri feil å bli tvunget til å 'reise lett', og man klarer seg jo som regel med mye mindre enn det man har med.

Mamma - ikkje gidd!
Siden hotell i London ofte er både dyrt og dårlig og vi skulle være der i 6 netter, så leide vi leilighet gjennom Ivy Lettings. Et lite utleiebyrå som har spesialisert seg på å leie ut private leiligheter sentralt i London. Og leiligheten vi endte opp med var virkelig sentral. Faktisk mer enn vi kunne ha drømt om. Bitteliten - men helt perfekt for oss fire. Den lå  midt i Soho, i en ganske rolig bakgate, midt mellom Oxford Circus og Picadilly Circus.

Veldig, veldig, veldig sentralt...
Jeg hadde også lastet ned Hjartesmil sin London Guide på PDF, og vi pløyde oss gjennom en god del av anbefalingene - ihvertfall de som gjaldt Central London  - siden vi stort sett holdt oss der.


To minutt å gå fra leiligheten i Broadwick Street.


Chinatown. Fem minutt å gå fra leiligheten.

Skikkelig barbersalong. Jonah fikk ideen der til å klippe seg. (Yes!)
Jeg hadde lest en eller annen plass at det var en god ide å la guttene få ansvar for å bestemme aktiviteter til hver sin dag, og på ønskelisten sto det både musical og en del andre turistattraksjoner. Vi endte opp med å se Lion King the Musical - dyrt, men verdt hver krone. Vi droppet London Eye - (laaaaaaaaaange køer),  men tok turen både til Sea Life (ikke fotoforbud) og London Dungeons (fotoforbud...), blant annet, og spiste lunsj på broa med utsikt til Big Ben. 











Vi hadde picnic i Hyde Park en dag også. Det ble en god del shopping, som forventet  - det var jo salg overalt - så kofferten og bagen ble fylt opp og vel så det. Tid for ny shoppestopp tenker jeg. (I'll get back to that...)

Star Wars Vans. Really?

Blomsterbutikken hos Liberty

på Camden market

i Carnaby Street

Vi lånte bysykler en dag (genialt!), men brukte for det meste undergrunnen (Megagenialt!). Vi kjøpte 7-dagers kort da vi ankom, og det var glimrende. (Og mye billigere enn å kjøpe enkeltbilletter.)


Været var kjempefint hele uken, til Benjamins bestyrtelse, som hadde planlagt alle outfitene sine før avreise, og pakket til det han trodde var typisk engelsk sommervær. 10 grader og grått, liksom. Men neida. Det regnet dagen vi ankom, og dagen vi dro. Ellers var det sol og minst 20 grader.


Camden Lock



Det beste ingefærølet vi noen gang har prøvd...
Som jeg har skrevet om før, så har jeg en forkjærlighet for Victoria & Albert Museum i South Kensington. Sist jeg var i London, så jeg den fantastiske 'British Ballgowns' utstillingen. Denne gangen var det 'Wedding Dresses' som trakk. 


Det viste seg vrient å få med meg gutta på det, så jeg innvilget meg en halv dag alene så jeg kunne bruke så lang tid jeg ville. Og utstillingen skuffet ikke. Men jeg måtte le da jeg så at de besøkende besto av 99% damer, og et par forskremte forloveder som tydeligvis ville vært en helt annen plass... Hva er det med oss damer og brudekjoler? Som vanlig var det ikke lov å ta bilder inne på den ustillingen, så bildene her er fra resten av museet.




Jeg må være født i feil århundre...


Jeg brukte også god tid i Asia avdelingen. Sukk.










En halv dag var i grunnen for lite der. Neste gang tar jeg en hel dag. Vi var innom Science Museum også, som var bra, men det var utrolig bråkete med store mengder skoleklasser på besøk - (har de ikke sommerferie i England?)

Da jeg jobbet i SAS og hadde tilgang til billige standbybilletter ble det en god del turer til London. Faktisk ble jeg nesten litt lei til slutt. Men nå var det  lenge siden sist, (bortsett fra jobbtur i 2012), og både JB og jeg ble minnet på hvor mye mye vi elsker England og alt Engelsk: Trifle. Dr. Martens sko, Fish and Chips, den spesielle undergrunnslukten, parkene, høfligheten, køkulturen, humoren...





Mer ingefærøl. P|å Honest Burgers. Anbefales!

Men neste gang er jeg klar for litt mer engelsk countryside...Marte Marie - vær klar for innrykk! Storbyferie er fint - i små doser. Og 5 hele dager var akkurat passe...


English translation:

The summer of 2014 was different. Different than planned. Different than before. But still good.

We have entered a new phase. Our baby is 18. We are almost empty nesters!

Actually, to say that we are almost empty nesters is not quite accurate. Yes, the 19 year old is going to Oslo and starting University this fall, but our oldest - who has lived away for years, is coming home again - albeit temporarily, and the second oldest, who moved back home last fall temporarily, seems to be staying a little longer than planned. (Temporarily is obviously a very elastic concept...) So, with three out of four actually still living at home, I guess we can't even call ourselves half empty nesters.

But I digress.  Back to summer. The original plan was to drive through central Europe, and to cross the channel and spend a few days in England, with the two youngest. We've never really done a driving holiday before. But since we now have access to a very comfortable car, and keeping in mind that the two aforementioned 'children' are not getting any younger, we figured we had better go with them while they still wanted to spend the summer with us old folks.

When the planning started in earnest though, it turned out that they didn't really want to spend their summer with us after all. Almost three weeks in a car with mummy and daddy was actually not even an option, to be honest. And they both wanted to, and needed to - work,  at least parts of the summer.

So I came up with a compromise. A week in London with us, and then 12 days of driving in central Europe for the old folks. Alone. I felt kind of clever. And it worked.

So after our weekend of Charming Henriksen Madness at the end of June, we hopped on a plane and flew to London.

Since hotels in London tend to be both expensive and not very good, we rented a flat through Ivy Lettings. A small agency that specializes in renting out private flats in Central London. And the flat we ended up in really was very centrally located. Teeny tiny, but perfect for us. Smack in the middle of Soho, in a quiet back street, between Oxford Circus and Picadilly Circus.

I also downloaded Hjartesmil's London Guide on PDF, and we followed it religiously, at least the Central London part, since that was where we stayed most of the time.

I had read on a blog somewhere, that when travelling with teens, it was a good idea to hand over the planning and organizing to them, at least part of the time. So we did. The boys were each in charge of one day, and decided what we were doing, where we were going and where and when we would eat. They wanted to see a  musical and a few other tourist attractions, among other things. We ended up seeing the Lion King the Musical - (pricey, but worth it.) We dropped London Eye - (looooooong lines),  but we did do  Sea Life (cameras allowed) and London Dungeons (no cameras allowed) and had lunch on the bridge with a view of the Thames and Big Ben. 

We had a picnic in Hyde Park. We did a lot of shopping, as expected. I think it's time for a new shopping ban. (I'll get back to that...)

Vi rented bikes one day.(Brilliant!) but mostly we took the underground (Megabrilliant!). We purchased 7 day Oyster cards on arrival, and they were perfect. And much, much cheaper than single tickets...

The weather was beautiful all week, much to Ben's dismay. He had planned all his outfits for what he assumed was typical English summer weather; About 10 degrees celsius and grey skies. Not so. It rained the day we arrived, and the day we left. The rest of the time it was at least 20 degrees and sunny.

As I have mentioned before, I am particularly fond of the Victoria & Albert Museum in South Kensington. The last time I was in London, I saw the amazing  'British Ballgowns'  exhibit. This time I wanted to see the 'Wedding Dresses' exhibit

It proved difficult to get the boys to go with me for that, so I afforded myself half a day on my own so I didn't have to rush through it. And the exhibit did not disappoint. But I had to giggle when I saw that 99% of the visitors were indeed women. The only men I saw were obviously uncomfortable  and coerced boyfriends who wished they were elsewhere. What is it with girls and wedding dresses? As usual, for special exhibits, no cameras were allowed, so the pictures here are from the permanent exhibits.  

I spent quite a while in the Asia department. Sigh. Half a day wasn't really enough. Next time I will take a full day there. We did go to the Science Museum as well, but it was terribly noisy and full of school classes. Don't they have summer holidays in England?

When I worked for SAS and had access to cheap standby tickets, I traveled to London quite a bit. In the end I was almost a bit fed up with London. But it had been a while now, and both JB and I were instantly reminded of why we love England and everything British: Trifle. Dr. Martens shoes, Fish and Chips, that special underground smell, the parks, the politeness, the queues, the sense of humour...

Next time though, I want to see more of the countryside. City holidays are fine - in small doses. And 5 whole days was just about perfect.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails