Jojos bittelille Tokyo guide



Tokyo Tower - Tokyos svar på Eiffeltårnet

Tokyo var kanskje ikke det første stedet jeg tenkte på da vi skulle planlegge en tur for å feire sølvbryllup, men det var der vi havnet, og det var faktisk helt topp!

18-åringen ga oss klar beskjed før vi dro:

Ikke bli drept av atombomberaketter fra Nord Korea.
Ikke vær teite turister. (!)
Kjøp noe kult.

Den nordkoreanske trusselen viste seg å være noe overdrevet. Japanerne har vent seg til trusler fra den kanten, og selv om  de riktignok satte opp rakettvern, så virket de ikke særlig bekymret ellers. Dermed slappet vi av.

Fuglemating i Ueno park

 

Teite turister derimot, der strøk vi med glans. Vi var rimelig synlige i terrenget, vi var sikkert høylytte og barbariske (i japanernes øyne) og kameraet var fremme til enhver tid.

Teite Turister

 

Shopping i Tokyo var en blandet fornøyelse. Du bør helst ikke ha mer enn størrelse 38 i sko, og størrelse small i klær hvis du vil finne noe å ha på deg. Japanere er små. Og slanke. Jeg følte meg diger der. De har absolutt alt, fra de dyreste luksusmerkene til det billigste kinajuggelet og alt i mellom. Prisnivået var lavere enn hjemme i Norge er på det aller meste, noe som overrasket oss litt.

Japansk design - rene linjer, avdempede farger

Jeg har jo i utgangspunktet selvpålagt shoppestopp, men hadde innvilget meg selv dispensasjon i Tokyo. Det kunne jeg nesten spart meg. Jeg fant en del nydelig japansk design - både i klær og sko - men alt var for lite til meg. Så det ble med et par vesker.

Genten - Japanske vesker i italiensk skinn

 

Og noen bukser  og linskjorter fra kjedebutikker som Zara og Uni Qlo som hadde litt større størrelser. Den japanske klesstilen veksler mellom overdrevent supersøtt (tenk japansk animestil), til klassiske rene linjer. (Mye svarte drakter...) Bildene under er fra et 7 etasjes kjøpesenter i Shibuya som utelukkende hadde boutiques rettet mot unge, japanske jenter i alderen 12-25... Lydnivået var helt hinsides. Jeg syntes synd på de som måtte jobbe der hele dagen. Hver enkelt butikk spilte egen musikk, og prøvde tilsynelatende å overdøve hverandre. Fryktelig.

 

 

 

Tokyo er STORT. Og veldig folkerikt. JB kalte det en fascinerende maurtue. Ikke feil beskrivelse det.

Shibuya Crossing

Men det er velfungerende og sivilisert, rent og ryddig og smidig. Jeg bekymret meg på forhånd for å tråkke i salaten i forhold til alle reglene for god oppførsel, men japanerne er uendelig tålmodige med utlendinger - i hvert fall tilsynelatende.
Maken til hensynsfulle, høflige, omtenksomme og smilende mennesker skal du nemlig lete lenge etter.

 

 

 

Tokyo er en by full av kontraster. Hypermoderne skyskrapere vegg i vegg med søte små japanske hus og templer. Reguleringsplaner er visst et fremmedord. Men det fungerer likevel. De har også vært veldig flinke til å bygge og opprettholde flotte parkanlegg overalt. Det var mange grønne lunger, og de ble flittig brukt.

 

 

 

Det var overraskende lite privatbilisme i Tokyo. Kollektivtrafikken sluker unna millioner av reisende hver dag, punktlig og ustanselig og rimelig. Dermed var det stort sett bare nyttetrafikk å se på veiene, og halvtomme parkeringsplasser. Det er dessuten ikke lov å eie egen bil, med mindre du har egen parkeringsplass. Med noen av verdens høyeste priser på eiendom, så gir svaret seg selv.

Tog-kartet på Shinagawa Stasjon

 

Togsystemet er intuitivt og enkelt å bruke, og vi reiste på kryss og tvers av hele Tokyo uten problemer og fikk sett alt fra parker til museer, markeder og shoppingområder med et minimum av forvirring og stress. Hotellet vårt lå i Shinagawa (den røde pilen på kartet). Perfekt utgangspunkt for sightseeing og shopping. Hotellet var stort (2000 rom) og hadde alle slags fasiliteter. Små rom (litt sånn som i New York og London) men det var rent og fint og komfortabelt.

Man kan spise sushi hver dag hele dagen om man vil. Men det er rikelig av andre alternativer også. Og som tidligere nevnt: rimelig og bra. Jeg fikk god trening i å spise med pinner, og gleder meg til å prøve meg på sushi hjemme etter hvert også. Har nemlig vært litt pysete der.

 

 

Japanerne leser og skriver engelsk bedre enn de snakker og forstår det. De har dessuten et enormt informeringsbehov, og det mangler ikke på skilt og formaninger med lange og til dels hysterisk morsomme direkte oversettelser.

 

Siden vi reiste midt i april, håpet vi å treffe på kirsebærblomstringen. Vi var akkurat noen dager for sene - våren kom tidlig til Tokyo i år. Men noen spredte blomstrende trær så vi likevel. Jeg kan absolutt forestille meg at det er litt av et syn når alle blomstrer på en gang.

En av dagene tok vi hurtigtoget Shinkansen til Nagoya, 400 km unna Tokyo. Det var unnagjort på halvannen time. (!) Der kunne jeg tilbragt adskillig flere timer enn vi gjorde - særlig etter at jeg dumpet bort i et vintage butikkområde der de også solgte brukte kimonoer og yukataer! Jeg kjøpte med meg en silkeyukata, en håndsydd silke kimonojakke og tre magebelter for til sammen 4000 yen! (Litt under 500 nok)

Japanerne har lave fødselstall. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg så flere hundevogner enn barnevogner. Det er tydelig at mange velger å få seg hund - i stedet for barn. Og det manglet ikke på hundeutstyrsbutikker, for å si det sånn.

 

 

 

 

 Vi la også merke til at søppeldunker omtrent var totalt fraværende. Likevel var det ingenting søppel å se noe sted. Ditt søppel er ditt ansvar. Du tar det med deg. Ikke engang sigarettsneiper hiver man fra seg på gaten. Ingen drikker eller spiser på farten heller. Og toalettene er et kapittel for seg. Med spyling og rislelyd eller musikk for å overdøve 'dolyder'. Og offentlige toalett var alltid utrolig rene og fine... Fellesskapstanken og hensynet til menneskene rundt deg gjennomsyrer hele kulturen.

Jeg ble i det hele tatt enda mer fascinert og imponert av Japan enn jeg var fra før, og kunne godt tenke meg å dra tilbake. Men da vil jeg gjerne til Kyoto, for å se noe mer av det opprinnelige og tradisjonelle Japan.
 

Plastkarper som vaier i vinden

 



Solnedgang og utsikt fra Tokyo Tower

 

Brudefølge ved Meiji Helligdommen

 

Tokyo tempel - vi fikk skvist inn en ettermiddag der. Det var nabobygget til den norske ambassaden, der vi fikk lunsj og orientering om den norske ambassadens arbeid i Japan og den sikkerhetspolitiske vurderingen. Kjempeinteressant.
 

 

For tid og all evighet...

I et evighetsperspektiv, så er ikke 25 år så lang tid.

Men det er en begynnelse.

Idag er det 25 år siden min kjære eks-krølltopp og jeg ble viet i Stockholm Tempel  for tid og all evighet.

Det er litt vanskelig å fatte at jeg har tilbragt over halve livet mitt med ham, men sånn er det.

Jeg tenker ikke så mye på at vi skal være sammen 'i all evighet'. Evighetsbegrepet er litt uhåndterlig og abstrakt for meg, men jeg tenker at dersom vi skal ønske å være sammen bestandig, også etter dette livet - så er det nok en fordel å like å tilbringe tid med hverandre her og nå også. Derfor er det viktig at vi tar vare på ekteskapet vårt hver dag.

6. april er det 9 år siden Marjorie Pay Hinckley gikk bort, 92 år gammel. Hun var et av mine store forbilder som mor og hustru. Hun hadde en fantastisk sans for humor, og en egen evne til å fokusere på det positive i alt.

Her er et par sitater fra henne som i stor grad har formet mitt syn på ekteskapet og livet:

"I know it is hard for you young mothers to believe that almost before you can turn around the children will be gone and you will be alone with your husband. You had better be sure you are developing the kind of love and friendship that will be delightful and enduring. Let the children learn from your attitude that he is important. Encourage him. Be kind. It is a rough world, and he, like everyone else, is fighting to survive. Be cheerful. Don't be a whiner."

“As we got closer to marriage, I felt completely confident that Gordon loved me. But I also knew somehow that I would never come first with him. I knew I was going to be second in his life and that the Lord was going to be first. And that was okay. It seemed to me that if you understood the gospel and the purpose of our being here, you would want a husband who put the Lord first.” 

“Develop some intellectual curiosity. If you have it, you will never be bored. If you haven't, cultivate it, hold fast to it. Never let it go. To the intellectually curious, the world will always be full of magic, full of wonder. You will be interesting to your friends, to your spouse, and a joy to your children. You will be alive to all the wonderful possibilities of this world.” 

"I am very grateful for a husband who always lets me do my own thing. ... He never insists that I do anything his way, or any way for that matter. From the very beginning he gave me space and let me fly."What a man!"

I et brev til Marjorie da de hadde vært gift i nesten 60 år, skrev Gordon:

"When in some future day the hand of death gently touches one or the other of us, there will be tears, yes, but there will also be a quiet and certain assurance of reunion and eternal companionship."

 

Forhåpentligvis har JB og jeg mange år igjen sammen til å elske, leve, lære, vokse og utvikle forholdet vårt. Men det er godt å ha en visshet om at dersom en av oss skulle forlate livet tidligere enn forventet, så er det likevel ikke over. Adskillelsen vil bare være midlertidig.  Og det er jeg evig takknemlig for.


In English:

In an eternal perspective, 25 years is not a long time.

But it is a beginning. 

Today is the  25th anniversary  of the day my dear ex-curly haired husband and I were sealed for time and all eternity i the Stockholm Temple.

It is hard to fathom that I have spent more than half my life with him, but I have!

I don't really spend much time thinking about the fact that we will be together for time and all eternity. The concept of eternity is a bit difficult to grasp and abstract to me. However I do think that if we are to even want to be together forever, it might be a good idea to like spending time together here and now as well. That is why it is important that we take care of our marriage every day. 

April 6th marks 9 years since the passing of  Marjorie Pay Hinckley, at 92 years of age. She was truly one of my heroines and exemplars when it comes to motherhood and marriage. she had an amazing sense of humor and a particular gift when it came to seeing the positive in everything. 

I thought I would share a couple of quotes from her, that have shaped my view of marriage and life:

"I know it is hard for you young mothers to believe that almost before you can turn around the children will be gone and you will be alone with your husband. You had better be sure you are developing the kind of love and friendship that will be delightful and enduring. Let the children learn from your attitude that he is important. Encourage him. Be kind. It is a rough world, and he, like everyone else, is fighting to survive. Be cheerful. Don't be a whiner."

“As we got closer to marriage, I felt completely confident that Gordon loved me. But I also knew somehow that I would never come first with him. I knew I was going to be second in his life and that the Lord was going to be first. And that was okay. It seemed to me that if you understood the gospel and the purpose of our being here, you would want a husband who put the Lord first.”

“Develop some intellectual curiosity. If you have it, you will never be bored. If you haven't, cultivate it, hold fast to it. Never let it go. To the intellectually curious, the world will always be full of magic, full of wonder. You will be interesting to your friends, to your spouse, and a joy to your children. You will be alive to all the wonderful possibilities of this world.”

"I am very grateful for a husband who always lets me do my own thing. ... He never insists that I do anything his way, or any way for that matter. From the very beginning he gave me space and let me fly."What a man!"

In a letter to Marjorie, as they were approaching their 60th wedding anniversary, Gordon wrote:
"When in some future day the hand of death gently touches one or the other of us, there will be tears, yes, but there will also be a quiet and certain assurance of reunion and eternal companionship."

Hopefully JB and I still have many years left of life to love, learn, grow and develop our relationship. But it is comforting to have the assurance that should one of us depart earlier than imagined, it won't be over. The separation will only be temporary. And for that I am eternally grateful.

A Very Merry Unbirthday to You!

Noen ganger finner man den perfekte gaven til noen, men så er det liksom ingen naturlig anledning å gi den til vedkommende. Da er det jo veldig greit at man kan feire Ikkebursdag! Mamma'n min har alltid vært flink til å feire Ikkebursdager. Ikke alltid med gaver, men kanskje et lite kort, eller en sms, eller en telefon.

Men idag er det altså Ikkebursdagen til en av mine nieser. En herlig ung dame som er både smart og snill og vakker. Og som absolutt fortjener en liten Ikkebursdagsoppmerksomhet.

Disse anhengene fant jeg på ETSY, i butikken HomeStudio, og jeg visste med en gang hvem som måtte få dem!

 

 

Og siden jeg først var igang, og de hadde så mange fine å velge mellom, så plukket jeg med meg et til min skjønne Star Wars nerdedatter:

 

 

 

Og et til meg - custom made med Årets Ord på:

 

Bildene yter virkelig ikke disse små skjønnhetene rettferdighet. Anhengene er håndlaget av gamle Scrabble spillebrikker. De er ikke dyre, og det gikk fort å få dem i posten. Et stykk meget fornøyd kunde her altså.

English:

Sometimes you find the perfect gift for someone, but there just isn't a natural occasion to give it to them. Thank heavens then for Unbirthdays! My mother has always been exceptionally good at celebrating Unbirthdays. Not always with gifts, but sometimes a card, a text, or just  a phone call. I'm a fan.

So today just happens to be one of my niece's Unbirthdays! She is bright, kind and beautiful, and absolutely deserves a little something on this Unspecial Unbirthday. 

I found these pendant charms on ETSY at Home Studio and immediately knew who I had to get them for!

And while I was at it,( and they really were very reasonably priced,) I bought one for my Star Wars nerdy daughter, and a custom made one for myself, with my OLW for the year.

They are all handmade with recycled scrabble tiles, and I am totally smitten.

 

 

 

 

 

 



Påskerapport 2013

                                     

 Det gikk så fort. Plutselig var vi hjemme igjen, etter noen fine, solrike, men kalde dager på hytta ved sjøen.

                                       

Nemi depper, som hun pleier hver gang vi har vært der og kommet tilbake. Der kan hun springe fritt, bade og jage måker. Her må hun vente tålmodig til noen forbarmer seg over det bedende blikket hennes, og tusler ut en tur i nabolaget. Kjedelig.


                                            

I år fikk vi dessuten uventet, men veldig hyggelig besøk av en nevø og hans tre sønner på henholdsvis 7, 5 og 3 år. De var på guttetur til farmor, så mamma kunne få noen dager i fred og lese og sove. Jeg håper hun klarte det, og ikke savnet guttene sine for mye. Det er utrolig å tenke på at det er nesten 3 år siden vi så dem sist! De har vokst seg store og om mulig enda mer sjarmerende og underholdende. Jeg håper det ikke blir tre år til neste gang!


                                                            

Jeg opplevde mitt eget lille påskemirakel, da en dypt savnet bok dukket opp på langfredag - akkurat i tide til å bli årets påskelektyre. De fem andre bøkene jeg hadde med fikk ligge urørt i bagen. Jeg har skrevet om denne boken før, her.

Det ble spist uanstendige mengder sjokolade. Som ga uanstendig mye mageknip. Jeg lærer aldri. Benjababy kom seg trygt hjem fra det store utland, og rakk tidlig hurtigbåt ut til oss, så vi fikk gleden av hans nærvær i et helt døgn. Den andre hjemmeboende poden var med an annen venn på hyttetur, der det ble spilt masse kort og fisket. Han fikk fisk. Stor jubel. Eldstemann hadde med seg kjæresten.

Nest eldstemann jobbet hele påsken, og ønsket han var med oss. Morsomt hvordan den som protesterte mest og ikke ville være med på hytta i det hele tatt i noen år, nå kanskje er den som lengter ut til fjorden mest av oss alle?

Bølgene og vinterstormene hadde også i år klart å løfte plattingen ved naustet opp og snu det 90 grader før det landet igjen.

Det var tid til Rummikub, Påskekrim, ukulele og gitarspilling, lange, dovne frokoster, boning av båt, drøs med hyttenaboer og søskenbarn, og stille ettertanke rundt påskens budskap om håp og nytt liv og gode nyheter.

 

Og nå er det vår. Helt sikkert. Selv om det fortsatt er minusgrader...

 

English:

 

It went by so quickly. Suddenly we were back home again, after a few wonderful, sunny, but bitterly cold days, at our cabin by the sea. 

 

Nemi is sulking, as she always does when we return. There, she can run around free, chase seagulls and swim as much as her little heart desires. Here, she has to wait patiently for someone to feel sorry enough for her to take her out for a short stroll in our urban neighbourhood. Booooooring.

 

This year we received an unexpected but very welcome visit from our nephew and his three sons, ages 7, 5 and 3. They were visiting their grandma, so their mother could have a few days of peace and quiet to study and sleep. I hope she was able to, and didn't miss her boys too much. It's crazy to think that we haven't seen them for almost three years! They have grown so much, and are if possible even funnier and more charming than we remembered them to be. 

 

I experienced my own little Easter miracle when this long lost book reappeared on Good Friday, just on time to be my Easter reading of choice. The 5 other books I had packed stayed in my bag. I have written about this book before. Here.

 

We ate indecent amounts of chocolate. Resulting in terrible tummy ache. I never learn. Benjababy made it safely home from Spain, and caught the early boat out to the island so we could enjoy his company for a full 36 hours. The other baby of the family spent his easter with friends at another cabin, playing cards and fishing. He actually caught some too. Our oldest brought her boyfriend. 

 

Our second oldest had to work all through Easter, but wished he was with us. Isn't it funny how the one who always tried to get out of coming here as a teen, now is the one who the most desperately wants to be here?

 

The waves and the winter storms once again managed to lift up the wooden platform by the boat house and turn it a full 90 degrees before dropping it back down.

 

We had time for board games, Inspector Lewis, guitar and ukulele playing, long breakfasts, polishing the boat, chatting with cousins and quiet reflection on the message of Easter: Hope, new life and Good news. 

 

And now it's spring. I'm almost certain. Even though the temperatures are below freezing...

 

 

 

 

 



 



 

Benjababy, Mammagener og litt Bokanmeldelse

Scroll down for English version!

Benjababy er blitt 18 år, og 18-åringen er på treningsleir i det store utland denne uken. Mor har hvilepuls. Jeg mangler visst et bekymringsgen. Jeg er litt sånn 'ute av syne, ute av sinn' type mamma. No news is good news, og sånn. Jeg har omsider lest ferdig boken 'Beklager, jeg må være mamma' - vårens store mammabloggfarsott - av Karianne Gamkinn, og det slo meg at jeg faktisk  aldri har stått på jobb med melkespreng og grått og lengtet hjem til babyene mine. Så jeg kjente meg ikke nødvendigvis igjen i alt.

Men ellers likte jeg boken godt. Mammadamen, hvis blogg jeg først oppdaget i romjulen, har skrevet varmt, ærlig og godt om å være mamma i det moderne velferdssamfunnet Norge. At hun har truffet en nerve og at mange kjenner seg igjen i det hun beskriver er det ingen tvil om. Det er dessuten flott at det omsider er stuerent å innrømme at nei, småbarnsforeldre kan ikke få alt, eller få til alt, (ihvertfall ikke samtidig)  - og ikke vil alle det heller. Det er lov å velge 'annerledes' en periode. Det er lov å roe ned, jobbe deltid, være hjemme, flytte på landet - eller ikke - for familiens skyld.

Det har vært mange innlegg i denne debatten de siste ukene. Jeg har lest til krampa tok meg (Se her, og her, og her bl.a), med det resultat at jeg ikke har skrevet så mye selv. Jeg har vært både provosert og glad og alt i mellom. Og takknemlig for at jeg ikke lenger er i den fasen av livet at jeg må velge om jeg skal sende en ett-åring i barnehagen eller ei.

Nr. 1 gikk faktisk ikke i barnehage i det hele tatt. Hun gikk deltid til dagmamma fra hun var 16 måneder og fikk et år på førskole før hun begynte i første klasse.
Nr. 2. gikk deltid til dagmamma fra han var 4 måneder(!) og  i korttidsbarnehage fra han var 4 år.
Nr. 3 og 4 gikk i korttidsbarnehage fra de var tre år, og tilbragte resten av tiden jeg var på jobb hos Farmor som bodde i gangavstand fra barnehagen.

Fulltidsbarnehage var faktisk aldri aktuelt for oss. Det var for dyrt. (Dette var før max-pris og full barnehagedekning) Tidene passet ikke med jobben min, og vi bodde litt avsides de første årene, slik at transport frem og tilbake ville blitt en utfordring. Dessuten bodde vi på et boligfelt der det var  en god del andre jevnaldrende barn som også var hjemme på dagtid, og en del hjemmeværende mødre. Vi hadde besteforeldre i nærheten, og var særs heldige med deltidsdagmammaene våre. Jeg jobbet deltid i nesten 20 år. Alt fra 50 - 80 %, og stort sett skiftarbeid. Pappa i huset fikk mange kvelder og tidlige morgener og helger alene med barna mens mamma var på jobb - og det var flott.  Jeg klarte også stort sett å bytte vakter om nødvendig slik at jeg kunne få med meg avslutninger eller påskefrokoster eller klasseturer til oljemuseet. Vi fant ordninger som fungerte for oss, som forandret seg  over tid, og som var tilpasset vår families livssituasjon der og da. Det er faktisk bare nå i det siste at jeg har skjønt at det nok var særs politisk ukorrekt av oss å velge sånn, selv da...

Som jeg skrev til å begynne med - jeg tror jeg mangler et mammagen, eller bekymringsgen. Eller kanskje det bare er et multitaskingsgen som ikke er på plass? En periode var det så travelt hjemme, at det var deilig å komme seg på jobb og få lest avisen i fred. Og når jeg var på jobb, så ofret jeg sjelden de hjemme en tanke. Mest fordi det var travelt på jobb også, og jeg som sagt ikke er så god til å gjøre flere ting på en gang. Dessuten tenkte jeg at å bekymre meg for det som foregikk hjemme mens jeg var borte var ganske bortkastet. Jeg kunne jo ikke akkurat gjøre så mye med det!

Mer en èn gang har jeg sagt at jeg bare ikke er skrudd sammen for å jobbe fullt. Mest på fleip, men litt på alvor. Og det tok vi konsekvensen av. En fornøyd mamma, gir fornøyde barn. Var jeg fornøyd bestandig med valget? Nja. Jeg husker faktisk en gang eller to der jeg gråt av frustrasjon over at jobben jeg hadde var litt sånn 'dead-end' , nettopp fordi den var en deltidsjobb. Jeg trivdes bare sånn passelig, og lønnen var til å grine av. Jeg var misunnelig på mannen min som hadde avansert til en lederstilling der han fikk brukt evnene sine og som gledet seg til å gå på jobb hver dag. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg skulle bli når jeg ble stor - og jeg var over 30. Jeg tenkte at løsningen måtte være at jeg tok mer utdannelse. Så jeg prøvde, men slet meg selv helt ut med å forsøke å kombinere alt. For jeg var liksom ikke villig til å gi slipp på noe mens jeg holdt på. Ikke så lurt.

Dermed må jeg se langt etter god pensjon og en superspennende og givende jobb. Men noen må jo utføre de litt ruteinpregede og ikke så spennende jobbene også, ikke sant? Med hyggelige kolleger og grei lønn går det meste bra.  Jeg har nok ca. 20 yrkesaktive år igjen , og når jeg går av med pensjon vil jeg ha jobbet 100% omtrent halvparten av 'karrieren' min. Det var sånn det ble. Og det er helt ok. Det nytter ihvertfall lite å angre på det nå! Og det gjør jeg heller ikke!

Igår kveld hadde vi nest eldstemann hjemme på søndagsmiddag. Han vil stort sett alltid sette på gamle hjemmevideoer av søskenflokken da de var mindre. Igår også. Vi dro fram en av de første som vi sjelden ser, fordi den bl.a inneholder et altfor langt og kjedelig opptak av en selskapslek på en eller annen fest. (Korte sekvenser, folkens, korte sekvenser!) Men den inneholder også nyfødtperioden til 18-åringen, og noen herlige opptak av en 4-åring og en 5-åring som har snøballkrig med pappa, og en ubetalelig sekvens der 4-åringen vasker opp på egen hånd, dypt konsentrert. Da kjente jeg mammahjertet smeltet litt, og mammagenene dukket frem, og jeg mante fram den herlige duften av nyfødt baby og mykheten av nyfødte føtter. Og tenkte takknemlig tanker. Tenk, jeg har fått lov til å oppleve å være mamma! Det har vært både slitsomt og frustrerende og dyrt. Men det har jammen vært morsomt og spennende og givende også!

In English

Benjababy has turned 18. And the 18-yearold is abroad at soccer camp this week. I'm fine. I seem to be lacking the worry gene. I'm more of an 'out of sight, out of mind' kind of mother. No news is good news, usually.  I have finally finished reading the book 'Sorry, I have to be a mummy' - this spring's mummy blog hit, written by Karianne Gamkinn. It occurred to me that I have never actually stood in tears at work, bursting with hormones and breast milk, wishing I was at home with my babies. So no, I couldn't really identify with everything in the book.

That in no way means I didn't enjoy it. Mammadamen, whose blog I dscovered around Christmas, has written a warm, honest and eloquent account of motherhood in contemporary Norway. The country in the world with the highest percentage of women in the work force (over 80%), and the highest percentage of births per. capita in Europe. She has no doubt struck a nerve, and there are many who seem to feel the same way. I find it refreshing that it is finally 'allowed' to admit in public that, no, women can't have it all, or do it  all - at least all at the same time - , and some of them don't want to either. It's ok to choose differently for a while. To slow down, stay at home, work part-time, move out to the country - or not - for the sake of the family's well-being.

There have been a lot of blogposts and articles, and talkshow segments covering this subject recently. I have read pretty much everything, resulting in me not writing quite as much as I otherwise might have. I have been provoked, pleasantly suprised, and everything in between. But mostly grateful that I am no longer at the point in life where I have to choose whether to send a one year old off to full time daycare or not. 

Full time day care was actually never an option for us. It was too expensive. (This was before there was a maximum limit to what one paid) The hours didn't fit my work schedule. We only had one car and transport would have been an issue. And we lived in an area where there were still other children at home during the day. We were also blessed with helpful grandparents close by, and we were very lucky with our babysitters. I worked part time for almost 20 years, and mostly shifts, so the daddy got to spend countless evenings, early mornings and weekends alone with the kids. He coped wonderfully. Healthy for all. I also managed to switch shifts so I could attend school functions or outings or sports events when necessary. We found solutions that worked for us, that changed over time, and that fit our particular family's needs at that given time. It is actually only recently that I have realised how politically incorrect we have been in choosing that route, even then.

As I stated at the beginning of the post, I seem to lack a worry gene. Or maybe just a multitasking gene. At one point, home life was so crazy busy that I would love going off to work so I could read the newspaper in peace. And when I was at work, I rarely thought of those at home. Mostly because work was busy too, but also because I suck at doing more than one thing at a time. Not to mention that worrying about what was going on at home while I was gone seemed to be a massive waste of energy. It wasn't like I could actually do anything about it!

More than once I have said that I'm just simply not built to work full time. Mostly as a joke, but not without a hint of seriousness. And we made our decision based on that. A happy mother makes for happy children. Was I always happy about the choice we had made. Nyeah... I can recall a couple of times where I have cried tears of frustration over being stuck in a dead- end job because it was part-time, the pay was rubbish, and I didn't really enjoy it. I was jealous of my husband who was advancing nicely in his field, getting to use his abilities and looking forward to going to work every day. I still had no idea what I wanted to be when I grew up, and I was over 30. I thought the solution was more education. So I tried. But pretty much ran myself into the ground, because I wouldn't let go of anything else in order to study. Not smart. For me. Or the family.

So I waved goodbye to a fat pension and and a super exciting , rewarding career. But someone has to do the routine stuff too, right? With pleasant colleagues and decent pay, it's all good.  I have about 20 years of work left, so when I retire, I will have worked full time approximately half of my 'career' Thats's the way the cookie crumbled. And that's ok. No point regretting it. And I don't!

Last night our  second oldest came home for sunday dinner.  He pretty much always demands that we watch old family home videos. Yesterday was no exception. We picked out an early one, from when Benjababy was newborn. We laughed until we cried watching the 5 year old's exasperation as Daddy dodged her snowballs, and the 4 year old carefully washed dishes all on his own. My Mummy heart melted, and my Mummy genes managed to recreate the intoxicating smell of newborn baby and the softness of newborn feet. And I thought grateful thoughts. Imagine!  I have been allowed to be a Mummy! It has been exhausting, frustrating and expensive. But man alive, it has been fun and exciting and rewarding too!