Tanker rundt reservasjonsretten

8.mars nærmer seg og mammabloggeren over alle mammabloggere, Susanne Kaluza kan gledestrålende melde om rekordstor oppslutning om 8.mars toget og parolen 'Nei til reservasjonsretten'.

Really?


Vanligvis beundrer jeg Susanne og innspillene hennes. Men denne gangen får jeg litt bismak.


Jeg har stusset over omfanget av oppmerksomhet debatten rundt den foreslåtte reservasjonsretten har fått, og hvilken retning den har tatt.


Jeg er usikker på om alle de som nå har tenkt å gå i 8. mars tog under parolen egentlig vet hva reservasjonsretten handler om?


Ut fra kommentarer på facebook, debatter og intervjuer i media skulle man nemlig tro at det er snakk om å omtrent fjerne retten til selvbestemt abort, eller i det minste kraftig redusere kvinners rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At forslaget setter kvinnekampen tilbake til førkrigstiden og at det er fritt frem for strikkepinner og moraliserende mørkemenn.


Hallo! Det er jo ikke det!


Dette er en marginal utfordring som gjelder utrolig få leger, og utrolig få kvinner. Kvinner som ønsker abort må ikke gå via fastlegen for å få det, det har de ikke måttet på mange år. Og få gjør det.


Den største forskjellen på dagens ordning og den foreslåtte reservasjonsretten, er at de legene som 'har alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død' og som derfor ønsker å reservere seg mot å henvise til abort,  vil måtte reservere seg åpenlyst og offisielt, ikke bare henvise videre til en annen lege.


'Ivar Halvorsen som er Legeforeningens talsmann i denne saken har sagt følgende:  Dette er et veldig lite problem i Norge og egentlig handler det om noe helt annet enn abortsak. Det handler mest om hvordan en håndterer en liten gruppe leger.


Han er overrasket over omfanget av diskusjonen om reservasjonsrett som angår så få leger. Ifølge Legeforeningen får hver norske fastlege gjennomsnittlig to henvendelser om abort i året.

– Nå er vi midt på Vestlandet der det tradisjonelt har vært flest leger som er mot abort, og det er så få at vi knapt nok vet om noen som vil reservere seg mot å søke om abort for sine pasienter, sier Halvorsen.

 Dette er et ikke-problem. Kvinnens rett til å søke om abort blir ivaretatt. Hvis en fastlege reserverer seg, er det helt kurant for legene å bytte seg imellom, eller kvinnen bruker sin rett til å henvende seg direkte til sykehuset, sier Halvorsen.

I Legeforeningen mener de dette er blitt en del av det politiske spillet og at saken ikke fortjener den oppmerksomheten den har fått.


 Det har blitt en prinsippdebatt der folk har gått på murene og kastet stein. Vi må akseptere at slik er det, men det henger ikke sammen mer hverdagen, slik jeg opplever det, sier Bråtveit.
Ingen sier at det ikke er en menneskerett å bli gynekolog hvis du reserverer deg. Men når noen veldig få fastleger har behov for å reservere seg, blir det brukt en retorikk mot dem, som at det ikke er en menneskerett å være fastlege. Det hører ingen steder hjemme. Debatten er ute av proporsjoner, sier fastlegen på Finnøy.

(fra et intervju med NRK Rogaland, 28.01.2014)


Hvis abortloven og måten den håndteres på i dag er moden for debatt (og det synes jeg faktisk den bør være), så burde debatten heller dreie seg om hvorvidt det virkelig er slik at det er kvinnen som bestemmer selv. Jeg kan ikke basere mitt synspunkt på tall, men jeg har et generelt inntrykk av at når en kvinne velger å ta abort, så har hun ofte blitt satt under betydelig press fra omverdenen. Ikke fra legen - men kjæresten, mannen, familie eller venninner. Eller avisartikler og nettoppslag som presenterer abort som det eneste fornuftige alternativet ved et uønsket svangerskap...


Mitt syn på abort? Jeg siterer Mor Teresa:

“It is a poverty to decide that a child must die so that you may live as you wish.”

"How do we persuade a woman not to have an abortion? As always, we must persuade her with love... And we remind ourselves that love means to be willing to give until it hurts...”  


Abort burde vært unødvendig i vår del av verden, med den tilgangen vi har på prevensjon, og gode velferdsordninger for de som velger å bære frem barn.  Det er trist og paradoksalt å tenke på at ca. 15.000 for det aller meste friske fostre fjernes hvert år her til lands, samtidig som tallene på ufrivillig barnløse og par som ønsker å adoptere bare øker.


Barn er en gave, ikke et hinder. Og vi må alle ta konsekvensene av våre handlinger, på godt og vondt.